Sangen 'Los Laureles', fremført av Linda Ronstadt, er en tradisjonell meksikansk ranchera som uttrykker dype følelser og lengsel. Tekstene snakker om naturens skjønnhet, og bruker den som en metafor for de intense følelsene av kjærlighet og smerten ved potensiell avvisning. Åpningslinjene refererer til grønne laurbærblader og lyse roser, som symboliserer livligheten og livet i forholdet. Imidlertid er det en bønn om ikke å bli forlatt, og antyder at kjærligheten er så integrert i sangerens eksistens at å miste den ville være beslektet med å miste livet selv.
Sangen fortsetter med metaforer som sammenligner objektet for sangerens hengivenhet med en bomullsplante i knoppen og en rose som blomstrer bare i mai, og fremhever delikatessen og sjeldenheten til deres kjærlighet. Omtalen av stolthet og sammenveving av hjerter antyder en dyp forbindelse som er truet av muligheten for stolthet og eksterne forpliktelser. Sangeren vurderer å lage en invitasjon, antagelig for å utdype forholdet, men nøler på grunn av usikkerhet om det er noen andre i den elskedes liv.
Den siste strofen fungerer som et farvel, og anerkjenner smerten kjærlighet kan bringe. Uttrykket 'La perdicion de los hombres son las benditas mujeres' oversettes til 'Mennes undergang er de velsignede kvinnene', og reflekterer en kulturell følelse om makten kvinner har i hjertesaker. Sangen avsluttes med en dyster aksept av situasjonen, ettersom sangeren avslutter versene i 'Los Laureles'. Linda Ronstadts gjengivelse av denne tradisjonelle sangen er fylt med følelser, hennes kraftige stemme formidler dybden av tekstene og kobler til de universelle temaene kjærlighet, lengsel og kompleksiteten i menneskelige relasjoner.