Synestias sang 'Winter (feat. Disembodied Tyrant)' maler et kjølig og apokalyptisk bilde av en verden oppslukt av evig kulde. Tekstene beskriver et øde landskap der jorden er dekket av et blek hvitt ark, som symboliserer snø og is. Dette bildet setter scenen for en fortelling om ødeleggelse og gjenfødelse, der restene av en stor krig ligger under det kvelende snøfallet. De sløve sverdene og de mishandlede skjoldene som er udødeliggjort i gjørme, antyder en historie med vold og konflikt, nå frosset i tid.
Sangen dykker dypere inn i temaet død og forfall, med levende beskrivelser av blodrødt snøfall og felt med lik. Kulden blir fremstilt som en forbuder om undergang, og bringer en slutt på alt liv og til og med gudene selv. Denne evige vinteren er ikke bare en årstid, men en naturkraft som forgifter og slukker all motstand. Tekstene fremkaller en følelse av uunngåelighet, da det varme ropet om død lokker de levende mot slutten. Bildene av gjensidig sikret ødeleggelse og den råtne duften av død som henger i luften understreker ytterligere det endelige i dette apokalyptiske scenariet.
Etter hvert som sangen skrider frem, blir det klart at denne vinteren er en transformerende kraft, som døper og overskriver verden. Sollyset slukes av askeskyer, og alderen for å avslutte all lidelse begynner. Fortidens guder er detronisert, deres bein og sjeler tatt av kulden. Tekstene antyder en syklisk natur av ødeleggelse og gjenfødelse, der verden må bli oppslukt av is for å gjenfødes på nytt. De gjentatte referansene til blodrødt snøfall og kvelende felt med lik forsterker ideen om at denne vinteren er både en ødelegger og en skaper, som bringer en slutt på den gamle verden og baner vei for en ny.