Hoziers 'Wildflower and Barley', med Allison Russell, er en gripende refleksjon over tidens gang, livets sykliske natur og søken etter formål. Sangen setter vårens liv sammen med temaer om separasjon og dødelighet. Det tilbakevendende bildet av 'villblomst og bygg' symboliserer naturlig vekst og jordbrukssyklusen, som igjen speiler menneskeliv og erfaringer.
Tekstene svinger mellom landlige og urbane omgivelser, noe som antyder en universell relevans av temaene som er diskutert. Fraser som 'Jeg kan lukte sommer på pusten' og 'Gresset gråter etter å bli oppvarmet av kropper' fremkaller sanseopplevelser som kobler lytteren til jordens fornyelse. Imidlertid står denne fornyelsen i kontrast til 'avgang og død', som fremhever livets forbigående natur. Omtalen av 'healerne' og 'graverne' antyder et fellesskap som jobber mot helbredelse og vekst, men sangerens innrømmelse av å føle seg 'like nyttig som skitt' avslører en personlig kamp for å finne mening og hensikt.
Sangens struktur, med sitt refreng om forpliktelsen til å 'bli begravd i handlinger' og 'begravd i ord', antyder en resolusjon om å være proaktiv, å sette spor, enten det er gjennom handlinger eller språk. Dette engasjementet er en erkjennelse av dødens uunngåelighet, men også en erklæring om ønsket om å bidra positivt til verden. 'Wildflower and Barley' er et kontemplativt stykke som oppmuntrer lyttere til å reflektere over sine egne liv, virkningen de ønsker å gjøre, og arven de håper å etterlate seg.