Didos 'White Flag' er en gripende ballade som fordyper seg i kompleksiteten av kjærlighet, tap og nektet å gi opp et kjært forhold. Sangen, utgitt i 2003, ble raskt en av den britiske singer-songwriterens mest ikoniske spor, kjent for sin hjemsøkende melodi og Didos eteriske vokale levering. Tekstene snakker til hjertet til alle som har opplevd en dyp kjærlighet som vedvarer selv etter at et forhold er avsluttet.
Den sentrale metaforen til sangen er bildet av et 'hvitt flagg', som tradisjonelt symboliserer overgivelse. Dido undergraver imidlertid denne betydningen, og erklærer at hun ikke vil heve et hvitt flagg over døren, noe som betyr at hun er fast bestemt på ikke å gi opp kjærligheten hun føler. Denne kraftige erklæringen om motstandskraft og urokkelig forpliktelse fungerer som refrenget, og understreker temaet varig kjærlighet. Versene gir kontekst, anerkjenner vanskelighetene og 'ødeleggelsen' som er igjen i kjølvannet av forholdets slutt, og forståelsen av at den andre personen kanskje ikke ønsker å kommunisere eller forsone seg.
Til tross for anerkjennelsen av tidligere problemer og den potensielle endeligheten av bruddet, uttrykker Didos tekster en håpefull understrøm. Hun forestiller seg et fremtidig møte med sin tidligere kjæreste, og antyder at følelsene og forbindelsen de en gang delte vil forbli intakte. Den gjentatte bekreftelsen 'Jeg er forelsket og vil alltid være' tjener som et bevis på den varige naturen til ekte kjærlighet, uavhengig av omstendighetene. 'White Flag' gir gjenklang hos lytterne fordi den fanger den universelle opplevelsen av å elske noen dypt, smerten ved atskillelse og motet til å stå ved sine følelser, selv i møte med motgang.