Sangen 'We're All Alone' av Rita Coolidge er en gripende ballade som snakker til temaene ensomhet, eskapisme og livets og kjærlighetens forbigående natur. Tekstene antyder en følelse av resignasjon overfor de uunngåelige endringene og avslutningene som kommer med tiden, men også en oppfordring til å finne fred og trøst i disse øyeblikkene av isolasjon.
Åpningslinjene setter en melankolsk tone med bilder av uendelig regn, som symboliserer en periode med tristhet eller motgang. Sangen går så over i en drømmeaktig tilstand, og inviterer lytteren til å unnslippe virkeligheten og finne trøst 'neath the waves' på et sted 'lengst glemt nå.' Dette kan tolkes som en metafor for å søke tilflukt i eget sinn eller i et felles minne med en kjær. Gjentakelsen av 'Vi er helt alene' tjener som en påminnelse om den universelle opplevelsen av ensomhet, men antyder også en følelse av enhet i den delte ensomheten.
Den siste delen av sangen anbefaler å 'lukke vinduet' og 'roe lyset', som kan sees på som en metafor for å stenge omverdenen og dens problemer ute. Uttrykket 'la det hele begynne' innebærer en frigjøring av tidligere byrder og starten på noe nytt, selv om det er en reise man må ta alene. Sangens milde, beroligende melodi utfyller budskapet om å finne indre fred og aksept midt i livets forgjengelighet.