Beabadoobees sang 'the way things go' er en gripende refleksjon over endring, aksept og den bittersøte naturen ved å gå videre fra et tidligere forhold. Tekstene formidler en følelse av resignasjon og erkjennelsen av at visse ting i livet, for eksempel slutten på et forhold, er uunngåelige og utenfor ens kontroll. Kunstneren bruker personlige bilder, som å glemme hvordan man sier navnet til en tidligere elsker eller fregnene i ansiktet, for å illustrere avstanden som nå eksisterer mellom dem. Denne avstanden er ikke bare fysisk, men følelsesmessig, ettersom minner blekner og mennesker endrer seg over tid.
Sangen berører også temaer om skyld og personlig vekst. Linjen 'Jeg antar at jeg bare er den større fyren' antyder en modenhet i å håndtere situasjonen, og antyder at foredragsholderen har valgt å ta den store veien i kjølvannet av et samlivsbrudd. Den tilbakevendende setningen 'Jeg antar at det bare er slik ting går' fungerer som et mantra for aksept, og erkjenner at livet er fullt av uventede vendinger og at man må tilpasse seg for å fortsette å gå fremover. Omtalen av ekspartnerens handlinger, som blir sett på som 'elendige' eller skuffende, indikerer en prosess med desillusjon, men det er en bevisst innsats for å ikke la disse handlingene påvirke talerens lykke.
Mot slutten av sangen forsterker repetisjonen av 'I don't mind' temaet aksept og personlig fred. Foredragsholderen har forsonet seg med fortiden og er fornøyd med nåtiden, noe som indikerer en reise fra vondt til helbredelse. Beabadoobees musikalske stil, ofte preget av indie- og soveromspopelementer, gir et passende bakteppe for tekstens introspektive og konfesjonelle natur, og lar lyttere få kontakt med den emosjonelle reisen med å gi slipp og finne trøst i måten ting utspiller seg på.