Linda Ronstadts gjengivelse av 'Tu Solo Tu' er en gripende utforskning av dypet av hjertesorg og fortvilelse forårsaket av ulykkelig kjærlighet. Tekstene maler et levende bilde av en person som er dypt berørt av tapet og lengselen etter en kjærlighet som ikke lenger er gjengjeldt. Hovedpersonen befinner seg i en tilstand av følelsesmessig uro, og tyr til alkohol og selvdestruksjon som et middel til å takle den overveldende smerten. Gjentakelsen av 'Tu solo tu' understreker den enestående innvirkningen denne ene personen har hatt på livet deres, og fremhever intensiteten i følelsene deres og tomrommet som er etterlatt.
Sangen fordyper seg i temaer som besettelse og hjertesorgens uunngåelige natur. Bildene av å bli fulgt av en 'fatal skygge' antyder at minnet om den tapte kjærligheten er allestedsnærværende, og hjemsøker hovedpersonen uansett hvor de går. Denne skyggen representerer den vedvarende smerten og manglende evnen til å gå videre, til tross for deres forsøk på å glemme gjennom drikking og annen selvdestruktiv atferd. Bruken av ord som 'luto' (sorg) og 'herida' (sår) understreker ytterligere dybden av den følelsesmessige lidelsen som hovedpersonen opplever.
Kulturelt sett resonerer 'Tu Solo Tu' med de tradisjonelle temaene som finnes i mange latinamerikanske ballader, der kjærlighet og tap ofte er sammenvevd med uttrykk for dyp følelsesmessig lidelse. Linda Ronstadt, kjent for sin allsidige musikalske stil og evne til å formidle dype følelser, bringer en rå og autentisk tolkning til denne klassiske sangen. Fremførelsen hennes fanger essensen av tekstene, og får lytteren til å føle vekten av hovedpersonens fortvilelse og den fortærende naturen til deres ulykkelige kjærlighet.