Billie Eilishs uutgitte sang 'True Blue' er en gripende utforskning av dvelende tristhet og kampen for å komme videre fra et tidligere forhold. Tekstene maler et bilde av noen som prøver å overbevise seg selv om at de er over en tidligere elsker, men den følelsesmessige sannheten er langt ifra. Den gjentatte linjen 'Jeg prøvde å leve i svart og hvitt, men jeg er så blå' bruker farger som en metafor for sangerens følelsesmessige tilstand, og antyder at til tross for forsøk på å se verden på en enklere, mer løsrevet måte, tristheten ( blå) er overveldende.
Bildene i sangen er stemningsfulle, med referanser til søvngjengeri til den tidligere elskerens gate og telle tårer i stedet for sauer, noe som indikerer en dyp følelse av tap og søvnløshet. Den frosne innsjøen og mørket som har falt på stedene som en gang hadde betydning for paret, understreker kulden og tomheten som nå definerer disse minnene. Sammenstillingen av fortiden ('Gamle måter') med nåtiden ('Now we've gone dark') fremhever kontrasten mellom det som var og det som er, og understreker smerten ved endring og vanskeligheten med å gi slipp.
Billie Eilish er kjent for sin introspektive og følelsesladede musikk, og 'True Blue' er intet unntak. Sangens rå ærlighet om vanskeligheten med å overvinne hjertesorg gir gjenklang hos lyttere som har opplevd lignende følelser. Eilishs ømme vokale levering og den minimalistiske produksjonen forsterker sangens intime og melankolske tone, og gjør 'True Blue' til et rørende bevis på kjærlighetens varige natur og arrene den kan etterlate seg.