Å ja, vi visste at vi glemte det noe .
Videoer av American Songwriter
Vi hadde til hensikt å legge ut den utvidede versjonen av fjorårets intervju med Felice Brothers for lenge siden. Beklager.
Men nå som de har et nytt album som kommer ut 7. april Yonder Is The Clock på Team Love (få en gratis nedlasting av den første singelen Run Chicken Run her ) dette virker som en like god tid som noen.
Nyte.
* * * * * *
De roots-elskende Felice Brothers krøp ut av Catskills rundt århundreskiftet. Og overalt hvor de har spilt, fra t-banene i NY til messeområdet i Bonnaroo, har de drept det. Vi prøver å finne ut hvorfor med trekkspiller James Felice.
AS: Hvordan var Bonnarooen din?
JF: Det var gøy. Jeg hadde aldri vært der før. Det var varmere enn helvete, men det var virkelig en flott tid.
AS: Fikk du god respons fra publikum?
JF: Jeg tror det. Jeg var ganske full, men jeg synes å huske at publikum virkelig likte det.
tyrann Beyonce tekster betydning
AS: Hva skjer med bandet for tiden?
JF: Akkurat nå gjør vi oss klare til å kaste oss ned og begynne å spille inn igjen.
Alle sangene er skrevet, vi må bare sette dem på bånd.
AS: Hvordan synes du Felice Brothers har vært for å få så mye oppmerksomhet og suksess?
JF: Vel, jeg vet egentlig ikke. Jeg vet ikke hvordan hele denne mediegreien fungerer. Vi spiller bare musikk, og jeg antar at folk liker det. Til syvende og sist går kvalitet kanskje med suksess. Vi har folk som jobber for oss – vi har en publisist og en manager og et plateselskap nå, og de gjør definitivt sin del. Men på slutten av dagen er det forhåpentligvis bare kvaliteten på musikken.
AS: Hvordan er det å være på Team Love-etiketten, og er du en fan av (merkegrunnlegger) Conor Oberst?
JF: Absolutt jeg er en fan av ham. Jeg synes han gjør gode ting innen musikk som mange ikke gjør. Han er på en måte som en helt. Jeg er sikker på at han ville hate å bli kalt det. Han er virkelig en fantastisk låtskriver og en fantastisk fyr. Og Team Love er et flott merke. De signerer små små og mindre artister som oss og så lar de oss gjøre det vi vil.
AS: Hvor lenge har du og brødrene dine spilt sammen? Var det en brors idé å sette sammen bandet?
JF: Vi har spilt sammen i over to år nå som et band. Vi ville alle gjøre det, det var liksom uuttalt. Jeg tror Simone, den eldste broren, var fyren som virkelig likte la oss bare gjøre denne tingen. Vi ventet på en måte på at han skulle snakke, og da var vi som ja, selvfølgelig er det åpenbart.
Det er omtrent slik det gikk ned. Simone hadde ideen. Det var en god idé.
AS: Hvem skriver låten?
JF: Vi skriver alle litt i bandet. De fleste sangene er skrevet av broren vår Ian, men vi skriver alle noen sanger her og der hvis vi kan. Avhengig av hvor mange timer vi ønsker å bruke foran pianoet eller på gitaren. Vi pumper dem alle ut her og der.
ros jah in the moonlight tekster
AS: På albumet The Felice Brothers er det 15 sanger. Vanligvis er det 10 eller 12.
JF: Vi spilte inn sikkert tre ganger så mange sanger i løpet av økten, og vi plukket ut de vi syntes var best. Vi skjønte hva i helvete hvis du blir lei av å høre på tingen, slå den av, vet du? Vi hadde 15 gode sanger og albumet er bedre ikke dårligere for å ha så mange sanger. Mange flotte album har mer. Jeg har aldri hatt problemer med at et album er for langt i livet mitt. Jo flere jo bedre. Faen det!
Du blir lei av det, hør på det senere.
AS: Er sangene på albumet primært Ians sanger?
JF: Jeg tror at de fleste av dem er Ian-sanger. Av de 15 11 er hans. Jeg tror jeg skrev to og Simone skrev to. Jeg skrev Goddamn You Jim og Whisky i min Whisky.
AS: Hva tiltrakk deg ved å spille trekkspill?
JF: Trekkspillet falt liksom i fanget mitt. Vi spilte på gaten og alt vi hadde var gitarer, og du kan ikke ha et bra band med alle som spiller akustiske gitarer. Og en venn av meg hadde et trekkspill som han egentlig ikke brukte, så han lot meg låne det. Jeg tok den nettopp opp og likte den veldig godt, så jeg begynte å spille den. Jeg har alltid elsket måten trekkspill hørtes på. Jeg kunne aldri få tak i en fordi de var dyre vanskelig å finne. Men jeg var virkelig heldig.
AS: Har bandet endret seg mye musikalsk siden du startet?
JF: Da vi startet musikalsk hadde vi det vi hadde. Det var bare en gitar, et trekkspill, en skarptromme en 150 dollar bass gjennom en gitarforsterker, så når vi tjente litt penger, kunne vi kjøpe ting – en elektrisk gitar og orgel og slike ting. Vi var bare mye mye bedre musikere da vi startet. Vi gikk fra å være en ganske tvilsom akustisk folkemusikkgruppe til en mye strammere og bedre elektrifisert rockemusikkgruppe.
AS: Hadde du et konsept om hvordan du ville at bandet skulle være når du startet?
JF: Alt jeg visste var at jeg ikke ville at vi skulle suge. Det var vi alle sammen, vi var like i orden, vi skal komme sammen og gjøre denne tingen, men la oss ikke suge. Så vi legger all energi i å ikke suge. Og vi spilte musikk som falt naturlig for oss. Musikk som vi vokste opp med å lytte til. Når noen av oss tar opp en gitar eller spiller piano og begynner å spille en sang, er det vanligvis i den ånden. Det er som en naturlig ting - der vi vokste opp og hva slags mennesker vi er, er det en naturlig ting.
AS: Føler dere som brødre at det er et fellestrekk i hvordan dere spiller musikk og nærmer dere tekster som dere ikke ville hatt med folk dere ikke var i slekt med?
JF: Definitivt. Det er fordi vi alle vokste opp med å lytte til den samme musikken og igjen bodde vi sammen og musikken som ble spilt, vi hørte alle på den, så ja – jeg tror vi alle kan forholde oss til hverandres sanger fordi vi vet hvor vi alle kommer fra. Vi vokste alle opp på samme måte, så vi forstår alle hvordan vi vokste opp og hvordan det påvirker musikken vår og liker tekstene og låtskrivingen og all den dritten...så ja absolutt absolutt.
AS: Har dere noen selvbiografiske sanger?
JF: Det kommer an på. Noen er noen ikke. Noen er historier vi har hørt at noen ting faktisk har skjedd med oss, andre er rent oppdiktet tull. Ruby Mae var en historie som bestefaren vår fortalte oss om vennen sin. Han sier det var vennen hans. Simone sier at Don't Wake the Scarecrow er veldig sannferdig. Og jeg tror ham.
yahir saldivar død
AS: Hvordan vil du beskrive sangene dere spiller?
lisa young miko tekster engelsk
JF: Hvordan vil du beskrive det?
AS: Litt folkelig og gammeldags.
JF: Jeg antar at det er folkelig og gammeldags. Jeg har lyttet til mye folkemusikk og gammeldags musikk i oppveksten, og jeg vil ikke nødvendigvis assosiere de to. Det kommer absolutt fra folkelig gammeldags rootsmusikk som definitivt er grunnlaget for det. Men folkelig gammeldags musikk, du vil aldri høre en elektrisk gitar, og du vil ikke høre visse rytmiske ting vi gjør. Det er en kombinasjon av ting. Men jeg antar at roten til det er gammeldags musikk. Og jeg tror vi er ok med at det er greit.
AS: I den sjangeren vil du si at det er rom for innovasjon eller handler det mer om å følge og bygge på tradisjon?
JF: Jeg tror det alltid er rom for innovasjon. Jeg tror at all musikk fra da mennesket begynte å synge sammen og banke på steiner for å lage støy til nå musikk er en nyskapende ting. Det er ikke noe slikt som fullstendig originalitet. Men med mindre du er et hyllestband, vil du alltid legge til noe til musikken du spiller – personligheten din slik du spiller musikk og skriver den kommer til å være annerledes enn noen andre i verden. Det er bare slik det går.
Det har utviklet seg fra som tradisjonelle irske folkesanger på 1800-tallet til deltabluesen og countrystjernene på begynnelsen av 1900-tallet til å like Bob Dylan eller Bandet til Bright Eyes til oss eller hva det er i stadig endring. Hver sang er forskjellig og hver sang er en evolusjon fra sangen som kom før den. Fordi du er summen av dine påvirkninger, men du er også summen av deg selv. Disse to tingene kommer sammen for å skape noe unikt. Hver sang er unik selv om den kommer til å ha elementer av andre sanger og låtskrivere i seg.
Samme med folk. Alle er laget av den samme dritten, de samme cellene, de samme håpene og drømmene, men alle er forskjellige. Det er samme type ting.
AS: Var det en sang tidlig i karrieren din som du fant virkelig knyttet til mennesker.
JF: Da vi først fikk bandet sammen skrev Ian denne sangen kalt The Ballad of Lou The Welterweight som er på vår første CD Tonight At The Arizona. Vi satt på verandaen til faren vår da han spilte den, og vi ble bare helt overveldet. Jeg synes fortsatt den sangen er en av de vakreste sangene jeg har hørt. Og så når vi spilte den ut live og spilte den inn, virket det som om folk virkelig koblet til den sangen på en stor måte. Og det er morsomt også fordi det er en ganske lang sang og akkord som gjentar seg, men det er bare en så vakker sang og melodien er så vakker at jeg tror folk virkelig kobler seg til den sangen. Folk kommer bort til meg og sier at de aldri gråter, men de gråter når de hører den sangen. Noe som er en fantastisk ting. Det er en av de første sangene som virkelig resonerte med meg personlig og med andre mennesker også.
AS: Du har spilt mange barer foran mange bøllete folkemengder. Opplever du at publikum setter pris på balladene dine?
JF: Ja faktisk. Det tror jeg definitivt de gjør. Tilbake i dag, hvis du prøver å spille en slik sang i en bar, vet du at ingen la merke til. Vi kunne ikke høre oss selv over praten. Men nå for tiden kommer folk for å se oss og de vil bli bøllete når det er på tide å bli bøllete, men de vil lytte når det er på tide å lytte, og det er en veldig kul ting å se. Du vet at noen ganger er alle jævla bortkastede og fulle, og vi vil ikke spille en ballade fordi ingen vil høre en jævla ballade. Det kommer veldig an på publikum.
AS: Da du spilte på gaten, fant du ut at visse ting hjalp deg med å koble deg til mengden?
JF: Absolutt. Det er gospelmusikk. Å synge om Jesus og synge om Herren og synge om livet kan alle relatere til det. Selv om du ikke er en religiøs person når du bryter ut en gospelsang, vil alle lytte fordi det er så mye sjel og lidenskap og kjærlighet i sangene at det ikke kan nektes. Alle vil snu hodet. Det er dine evige sanger Glory Glory Amazing Grace og Two Hands av Townes Van Zandt. Vi spiller fortsatt de sangene. Det er sangene som har eksistert og vil fortsette å inspirere folk tror jeg for alltid.
AS: Dere har alle ganske bred musikksmak. Jeg leste at du liker Wu-Tang-klanen?
JF: Vi elsker alle Wu Tang. Wu Tang Ghostface. Jeg har hørt mye på 50 Cent i det siste. Jeg hører på mye klassisk musikk og mange filmmusikk. Vi er alle veldig interessert i sent Leonard Cohen i disse dager som 80-tallssakene hans som 10 Songs og The Future. Vi hører bare på mye musikk. I alle former for musikk er det meritter og ting å lære. Uansett hva som er bra. Det trenger ikke å være gammeldags banjo og feleplukking for at vi skal nyte det, det er helt sikkert.
AS: Er det folk som kommer og lager lignende musikk som deg som du liker?
JF: Vi følger liksom fortsatt med på hva som skjer i dag. Det er to fantastiske artister jeg har jobbet med, en er Justin Townes Earle som er en fantastisk låtskriver. Han bare dreper meg. Og så er det A.A. Bondy. Som faktisk er i slekt med oss nå, han giftet seg nettopp med søsteren vår.
AS: Dere har blitt sammenlignet med bandet mye som må være en ære...
JF: Det er definitivt en ære. Jeg husker første gang jeg leste at jeg ble sjokkert. Jeg var som om dere virkelig tror dette er sant? Mange bruker det mot oss, men jeg forstår ikke helt hvordan det kan være en dårlig ting. Vi begynte ikke å høres ut som bandet. Jeg mener de er fantastiske et av de beste bandene noensinne.
Og hele denne Basement Tapes-greien er gal at vi blir sammenlignet med det fordi jeg aldri engang har hørt på Kjellerbåndene . Faktisk har ingen av gutta i bandet noen gang satt seg ned og hørt på dem. Så alle sier at vi høres ut som Kjellerbåndene og jeg vet egentlig ikke engang hva Kjellerbåndene høres ut som. Som er uvitende fra min side, men du kan ikke høre på alt hele tiden du vet?
AS: En eller to favorittsanger av bandet?
hyperstellar betydning
JF: The Weight er den åpenbare sangen. Den sangen er vakker. Det er lenge til helvete det varer for alltid, det har fem mot, men du vil bare fortsette å lytte til det. Når du sitter rundt leirbålet med vennene dine, bryter du ut den sangen og den bringer alle sammen. Det er også King Harvest. Det er en fantastisk sang. Og formen jeg er i. Det er en fantastisk sang. Den sangen imponerer meg. Og det gjør ingen forskjell. Og ... jeg er forferdelig med navn. Alle sangene er bare geniale.