moonvampires sang 'Suicide' dykker ned i dypet av fortvilelse og følelsen av ubetydelighet. Tekstene maler et dystert bilde av to individer som føler seg som 'ingen', noe som antyder en dyp følelse av verdiløshet og fremmedgjøring. Den tilbakevendende omtalen av 'selvmord' som en følgesvenn understreker den gjennomgripende tilstedeværelsen av selvmordstanker, noe som indikerer at ideen om å avslutte livet deres er en konstant skygge ved deres side. Dette skarpe bildet er en kraftig metafor for den mentale angsten og håpløsheten som kan følge med alvorlig depresjon.
Sangen berører også temaet samfunnsmessig likegyldighet. Linjene 'When we hungry, does not matter / They will happy, will be God' antyder at lidelsen til hovedpersonene går ubemerket hen eller blir til og med ignorert av andre. Dette kan være en kritikk av hvordan samfunnet ofte overser kampene til de marginaliserte eller de som har det vondt, og bare anerkjenner dem i døden. Omtalen av mennesker som er 'lykkelige' og 'ber til Gud' ved deres død legger til et lag av ironi og bitterhet, noe som antyder at deres bortgang kan bringe lettelse eller tilfredsstillelse for andre, noe som ytterligere understreker deres oppfattede mangel på verdi i livet.
Natten er avbildet som en tid da ting kan 'være hyggelig', som kan symbolisere en midlertidig flukt fra smerten eller et øyeblikk av fred midt i uroen. Imidlertid overskygges denne flyktige trøsten av dødens uunngåelighet, som blir fremstilt som den ultimate frigjøringen fra deres lidelse. Gjentakelsen av fraser og den minimalistiske strukturen til tekstene forsterker følelsen av monotoni og uunngåelse, og gjenspeiler den nådeløse naturen til deres fortvilelse. Moonvampires hjemsøkende levering og de sterke, rå følelsene i tekstene gjør 'Suicide' til en gripende utforskning av psykiske helsekamper og de ofte usynlige kampene som de som føler seg usynlige i samfunnet står overfor.