Mac Millers 'Soulmate' dykker ned i den dype og ofte komplekse naturen til intime relasjoner. Sangen begynner med en monolog som stiller spørsmål ved eksistensen av en sjelevenn, en person som utfordrer og dypt forbinder med ens sjel. Dette setter tonen for et spor som utforsker sårbarheten og lengselen etter en meningsfull forbindelse som overskrider de overfladiske lagene i menneskelig interaksjon.
Tekstene svinger mellom en følelse av undring og eksistensiell kontemplasjon. Mac Miller uttrykker en dyp lengsel etter en forbindelse som er både guddommelig og jordet. Han snakker direkte til sjelevennen, spør hva de vil ha fra ham og anerkjenner den transformative kraften de har over hans følelser og sinnstilstand. Sangen berører temaer om dødelighet, arven man etterlater seg, og søken etter en kjærlighet som føles guddommelig og forutbestemt. De gjentatte referansene til guddommelig kjærlighet antyder et forhold som ikke bare er fysisk, men åndelig, og gir en følelse av fullstendighet og hensikt.
Sangen tar også opp kampene i et forhold, som feilkommunikasjon og følelsen av å bli misforstått eller fjern. Millers rå og ærlige tekster formidler smerten ved å ønske å være nærmere noen som ser ut til å trekke seg unna. Ønsket om intimitet, både fysisk og følelsesmessig, er til å ta og føle på når han prøver å bryte ned barrierer og virkelig få kontakt med sin sjelevenn. Musikken, med sin sjelfulle og introspektive tone, utfyller det lyriske innholdet, og skaper et rom for refleksjon over kjærlighetens og forbindelsens natur.