Nok en gang viser Pearl Jam sin evne til å lage inderlige og emosjonelle tekster mens de bruker kraftige og fengslende beats, som i 'Scared Of Fear', åpningssporet til deres attende album, 'Dark Matter', utgitt i 2024. Sangens åpningslinjer avsløre fortellerens frykt for sannheten: vi har ikke kontroll over noe i livet, selv om vi noen ganger liker å tro at vi gjør det ('Vi liker alle kontroll, jeg overgir deg til deg, kjære'). Dette bringer opp spørsmål om mulige feil gjort og følelsen ute av synkronisering med en kjær, men disse spørsmålene har nesten aldri et klart, absolutt svar.
Refrenget vekker også tvil: selv om fortelleren tror at deres kjære handler for å skade både seg selv og fortelleren, som i 'Jeg tror du skader deg selv bare for å skade meg,' hvor sant er det? Kan disse handlingene være et resultat av indre konflikt, en kamp mellom frykt og sårbarheter? Dette verset presenterer også parets gamle liv: de hadde et lykkelig forhold, stjernene i filmen deres, men så endrer ting seg, og partneren deres drar ('All around my head, as if you never left').
Gjennom disse spørsmålene er det tydelig at fortelleren ikke er sikker på hvem som var ansvarlig for endringen i forholdet deres. Men å være menneskelig, og noen ganger stolt, er det vanskelig å innrømme nederlag eller gi slipp på det vi ønsker. Fortelleren, som føler det samme, slites mellom å ønske å få forholdet til å fungere ('Å, la meg falle for dine føtter') og å endre sine egne feil, som sett i linjen 'Hvorfor må jeg være tvunget til å innrømme nederlag?'
Refrenget bringer nok en gang tilbake nostalgien fra lykkeligere tider da paret lo, sang og danset sammen, i kontrast til den nåværende virkeligheten av smerte og misforståelser. Denne dualiteten mellom den lykkelige fortiden og den smertefulle nåtiden er en kraftig metafor for skjørheten i menneskelige relasjoner og hvordan de kan forverres over tid, noen ganger gli mellom fingrene våre uten at vi skjønner at situasjonen blir uholdbar for en eller begge sider.
Til slutt symboliserer stemmene i fortellerens hode konstant den mentale og følelsesmessige forvirringen de står overfor. De lurer på om de har mistet en venn eller partneren sin, og stiller spørsmål ved hva de har blitt. Det virker som det ikke lenger er tid til å fikse det som er ødelagt, og disse stemmene blir høyere, selv om fortelleren ikke vil gi opp og innse realiteten at deres kjære ikke kommer tilbake. Disse versene demonstrerer kampen mot frykten for å miste noen du elsker og forsøket på å holde håpet i live, selv i møte med smerte og usannsynligheter, som ikke alltid er den beste veien å gå.