David Gilmours sang 'The Piper's Call' dykker ned i temaene fristelse og konsekvensene av å gi etter for den. Tekstene maler et levende bilde av den forførende, men likevel farefulle veien som man kan gå under påvirkning av villedende løfter og overfladisk lokke. Gilmour, kjent for sin dype lyriske dybde og musikalske dyktighet, spesielt fra tiden med Pink Floyd, bruker en blanding av metaforisk språk og advarende historier for å formidle budskapet sitt.
Sangen begynner med en påkallelse av mystiske bilder, 'Ta disse fuglene evig, kan ikke angre voodooen som du gjør,' som antyder et scenario der man blir fanget av fortryllende, men likevel skadelige påvirkninger. Referansen til 'voodoo' og 'knuter som vi fester' symboliserer vanskelige situasjoner og bindende avgjørelser som ofte fører til utilsiktede konsekvenser. Refrenget advarer mot svikefulle lokker, og sammenligner dem med en 'vei til helvete brolagt med gull', en klassisk metafor som advarer om at de tilsynelatende attraktive veiene i livet kan føre til ødeleggelse.
Gilmours refreng understreker lokket til evig ungdom og berømmelsesbyttet, som ofte dinglers av samfunnet som de ultimate prestasjonene. Imidlertid motvirker han dette ved å fremheve den uunngåelige undergangen gjennom linjer som 'Men du vil høste hva du sår, Som jeg fant for lenge siden.' Dette tjener som en påminnelse om naturloven om årsak og virkning, og antyder at valgene som tas under påvirkning av disse fristelsene til slutt vil føre til beklagelige utfall. Sangen fungerer som en advarende historie, og oppfordrer lytterne til å unngå overfladiske gevinster og vurdere de langsiktige konsekvensene av handlingene deres.