Wilcos 'Jesus, Etc.' er en gripende utforskning av emosjonell støtte og det uunngåelige ved endring. Sangen åpner med en trøstende forsikring, 'Jesus, ikke gråt / du kan stole på meg, kjære', og antyder et dypt bånd mellom taleren og den tiltalte, som kan være en elsket eller en metaforisk figur. Den gjentatte linjen, 'Du hadde rett om stjernene / Hver enkelt er en solnedgang,' fremkaller livets og skjønnhetens forbigående natur, og antyder den bittersøte virkeligheten at alle ting, selv stjernene, til slutt må forsvinne.
Bildene av 'høye bygninger rister' og 'stemmer slipper unna og synger triste triste sanger' maler et bilde av en verden i uro, der selv de mest stabile strukturer er sårbare. Dette kan symbolisere skjørheten i menneskelige følelser og relasjoner. De 'bitre melodiene som snur banen rundt' antyder at disse triste sangene og opplevelsene har en dyp innvirkning på lytteren, og endrer deres følelsesmessige tilstand og perspektiv. Det tilbakevendende temaet om å 'snu bane rundt' innebærer en syklisk natur av sorg og bedring, som om lytteren stadig blir trukket tilbake til en tilstand av melankoli.
Refrenget, 'Vår kjærlighet er alt vi har / Vår kjærlighet er alle Guds penger,' løfter kjærligheten til en guddommelig status, og antyder at det er det mest verdifulle og varige aspektet ved menneskelig eksistens. Linjen 'Alle er en brennende sol' forsterker ideen om at hver person er unik og betydningsfull, men også bestemt til å blekne. Den gjentatte omtalen av 'siste sigaretter' og 'stemmen din ryker' legger til et lag av desperasjon og endelighet, som om de klamrer seg til de siste restene av komfort i en verden som er i konstant endring. Gjennom sin melankolske, men likevel trøstende tekst, 'Jesus, Etc. fanger essensen av menneskelig sårbarhet og den varige kraften til kjærlighet og støtte i møte med livets uunngåelige endringer.