Sangen 'Hey Kids' av Molina ser ut til å innkapsle en følelse av tretthet og desillusjon som kan være utbredt blant ungdom. Den gjentatte hilsenen «Hei barn» etterfulgt av uttrykket «Into dust together» antyder en felles opplevelse av falming eller oppløsning, som muligens antyder tapet av uskyld eller de harde realitetene som unge mennesker møter når de blir eldre. Bildene av 'Øyelokk / tunge som skinn' fremkaller en følelse av utmattelse og kampen for å holde seg våken eller bevisst, noe som kan tolkes både bokstavelig og metaforisk som en kommentar til samfunnspress eller det moderne livets overveldende natur.
Teksten 'Fluffy days and nights / Looking clear but never recensed' kan gjenspeile den flyktige og overfladiske naturen til samtidsopplevelser, der øyeblikk som ser ut til å være betydningsfulle ofte raskt blir glemt eller misforstått. Omtalen av 'manisk tale' som blir 'lumsk' kan være en kritikk av måten kommunikasjon har blitt forvrengt eller skadelig, kanskje i sammenheng med sosiale medier eller det frenetiske tempoet i nyheter og informasjon. Sangens atmosfære blir ytterligere formørket av linjen 'Out on this plastic beach / Turning obsidian', som kan symbolisere et falskt eller kunstig miljø som blir stadig mer mørkt eller korrupt.
Totalt sett ser Molinas 'Hey Kids' ut til å være en kommentar til den kollektive opplevelsen av dagens ungdom, og møter en verden som er både fysisk og følelsesmessig belastende. Sangens hypnotiske repetisjon og hjemsøkende tekster maler et bilde av en generasjon som samtidig er forbundet og isolert, tynget av vekten av deres 'tunge øyelokk' og kunnskapen om at de blir 'til støv sammen.' Det er en oppfordring til å anerkjenne de delte kampene og kanskje en påminnelse om å finne solidaritet midt i det hele.