På veien, på kanten av Gud, ser jeg ikke lenger etter henne
Jeg tenkte bare på henne i en time, vet du?
Jeg sverger ikke mer
og stillheten min går ned.
Tapt i tåken til en umoden høst
Jeg så henne
men bare jeg vet
hvor dårlig jeg ga deg opp
og du vet at jeg fortsatt trodde det
Nei, paradiset er tapt i denne verden (du vet, det er langt unna, på kanten nå)
det virker uoppnåelig, men hvis du himler med øynene er det det
bare én t-bane
med ønsket om å rømme og gå
Omfavnet og alene, fanger av fjerne distraksjoner
og likevel fortsatt
omfavnet og alene, et smil som jeg kjente,
Jeg ville ikke, det skjønte jeg ikke
du har rett du har rett du har rett du har rett
du har rett du har rett du har rett du...uh uh uh
Kveldsgresset er aldri oppriktig fordi det er mørkt
han åpner øynene for solen, ler og beveger seg så fordi det er dag.
Gå, derfra blomstrer vinterengene
(du vet det er langt unna, på grensene nå)
uten tvil uovervinnelig og i skogen
og i buskene vil jeg ikke miste deg
og ønsket om å rømme og gå
Omfavnet og alene