Jeg forlater rommet
å hvile
fra en tom
og uoppredd seng
av parfymen din.
Endelig på gata
plutselig går jeg meg vill
blant folket
kommer ut av en kinosal
og du dukker opp
som en skygge
hver gate jeg krysser,
hvert ansikt uten navn,
hvert hjørne du skjuler,
hver natt som faller,
hver dag som bryter,
Jeg bærer deg alltid
på kanten,
på kanten,
med leppene stille
på kanten.
Jeg orker ikke lenger
minnet
av den natten
under fullmånen,
tapt i armene dine.
Jeg går inn i en bar,
Jeg vil dømme meg selv,
noen snakker til meg
og jeg kan ikke hjelpe
men du dukker opp
som en skygge
hver setning jeg hører,
hver løgn jeg forteller,
hvert ord nevner deg,
hver natt som faller,
hver dag som bryter,
Jeg bærer deg alltid
på kanten,
på kanten,
med leppene stille
på kanten,
i min sjel fortsatt
på huden din.