Mitskis 'First Love / Late Spring' er en gripende utforskning av emosjonell sårbarhet og kompleksiteten av kjærlighet og uavhengighet. Sangens tekster formidler en dyp følelse av lengsel og selvmotsigelse, mens artisten kjemper med ønsket om intimitet og frykten for konsekvensene. Mitskis musikk fordyper seg ofte i temaer som identitet, følelser og den menneskelige opplevelsen, og denne sangen er intet unntak, og viser hennes evne til å artikulere nyansene av å føle seg fortapt og overveldet.
Åpningslinjene i sangen satte en melankolsk tone, med det 'svarte hullet i vinduet' som antyder et tomrom eller fravær, og 'nattbrisen' som bærer 'noe søtt, et ferskentre' som introduserer en følelse av lengsel og uoppnåelig lyst. Uttrykket 'Wild women don't get the blues' er spesielt slående, ettersom den setter ideen om en frisinnet, utemmet kvinne sammen med sårbarheten til en som 'gråter som et høyt barn.' Denne oksymoronen fanger den interne konflikten mellom det å ville fremstå som sterk og det naturlige menneskelige behovet for å uttrykke sorg.
Refrenget i sangen er en bønn om avstand, med Mitski som ber om å få være i fred fordi hun føler seg kvalt av intensiteten i følelsene sine ('I can't breathe'). Det japanske uttrykket 'mune ga hachikire-sōde' oversettes til 'hjertet mitt føles som om det kommer til å sprekke', og understreker den fysiske virkningen av hennes følelsesmessige tilstand. Bildene av å stå på en avsats tyder på å være på randen av å ta en livsendrende avgjørelse, drevet av ordene til en kjær. Den gjentatte forespørselen 'Fortell meg ikke, så jeg kan krype inn igjen' avslører en dyptliggende frykt for sårbarhet og ønsket om å trekke seg tilbake til et trygt sted, selv om det betyr å ofre potensialet for kjærlighet og forbindelse.