Humbes sang 'fantasmas' er en gripende refleksjon over minne, tap og den varige virkningen av kjære som har gått bort. Tittelen, som kan oversettes til 'spøkelser' på engelsk, setter scenen for en lyrisk utforskning av fortidens hjemsøkende tilstedeværelse i våre daglige liv. Kunstneren bruker metaforen om spøkelser, ikke som overnaturlige enheter, men som levende minner som dveler i de rom som en gang var fylt av dem vi elsket.
ikke vaselin
Tekstene åpner med en motvilje mot å våkne fra en 'stor drøm', og antyder et ønske om å forbli i en tilstand av fornektelse eller flykte fra virkelighetens smerte. Omtalen av minner som 'passer gjennom halsen' innebærer at disse erindringene ikke bare er tanker på overflatenivå, men dypt emosjonelle og kanskje smertefulle opplevelser som føles med intensitet. Refrenget forsterker ideen om at 'spøkelsene' i huset ikke er bokstavelige ånder, men sterke minner fra 'gode tider' og 'fjerne tider'. Denne følelsen er et vanlig tema i sanger som omhandler sorg og nostalgi, der fortiden både er en kilde til trøst og sorg.
Etter hvert som sangen skrider frem, berører Humbe temaer om dødelighet og dødens uunngåelighet, med referanser til gribber 'som varsler død' og forestillingen om å bli evig. Bildene av bilder som fyller rammer som et personlig museum antyder et liv som huskes og feires gjennom restene som er etterlatt. Kunstneren uttrykker en dyp lengsel etter å være nær den avdøde igjen, selv om det bare er for «en siste drink». Den gjentatte linjen 'Perdón que me tenga que ir' ('Beklager at jeg må gå') kan tolkes som stemmen til den avdøde som ber om unnskyldning for å dra, eller de levende som beklager for å gå videre. Sangen avsluttes med en aksept av stillheten og tomheten som følger tapet, men den anerkjenner også det rike teppet av følelser og opplevelser som deles med den avdøde.
Humbes musikalske stil blander ofte emosjonelle tekster med moderne pop- og indiepåvirkninger, og skaper et lydbilde som komplementerer den introspektive naturen til sangene hans. 'fantasmaer' er et vitnesbyrd om hans evne til å lage dypt personlige fortellinger som gir gjenklang med lyttere som har opplevd lignende tap. Gjennom musikken sin inviterer Humbe oss til å konfrontere våre egne 'spøkelser' og finne trøst i minnene som former livene våre.