Glass Animals' sang 'Creatures in Heaven' er en gripende refleksjon over tidligere kjærlighet og minnenes bittersøte natur. Tekstene formidler en følelse av nostalgi for en tid da kjærligheten var ren og ulastet, og sammenligner opplevelsen med å være 'skapninger i himmelen.' Den gjentatte setningen 'tre om morgenen' setter en scene for intimitet og sårbarhet, og antyder øyeblikk av nærhet som er både verdsatt og hjemsøkende. Sangen fanger kompleksiteten ved å se tilbake på et forhold som var dypt meningsfylt, men samtidig erkjenner smerten som følger med tapet.
Bildene som brukes gjennom hele sangen, som «diamanter i mørket» og «billig falskt blod», legger til et lag av surrealisme til fortellingen, og maler et bilde av en kjærlighet som var intens og kanskje svulstig. Kontrasten mellom de ømme øyeblikkene som ble delt og det eventuelle hjertesorgen understrekes av teksten 'holdt meg så nært at jeg brøt i to.' Denne metaforen snakker om forbindelsens overveldende natur og den påfølgende følelsen av å være ufullstendig uten den andre personen.
Sangen berører også temaet tapte muligheter og uuttalte ord, med linjen 'aldri egentlig sagt at jeg elsket deg også.' Det reflekterer over angeren over å ikke uttrykke følelser fullt ut når sjansen var der. Refraget 'Jeg tror ikke jeg innser / Hvor mye jeg savner deg noen ganger' fungerer som en hjemsøkende påminnelse om den varige virkningen av tidligere kjærlighet. Totalt sett er 'Creatures in Heaven' en melankolsk ode til uskylden og intensiteten til ung kjærlighet, og det varige inntrykket den etterlater på livene våre.