Hun hadde på seg blå fløyel
Blåere enn fløyel var natten
Mykere enn sateng var lyset
Fra stjernene
Hun hadde på seg blå fløyel
Øynene hennes var blåere enn fløyel
Varmere enn mai hennes ømme sukk
Kjærligheten var vår
Vår kjærlighet jeg holdt godt fast
Føler opprykkelsen vokse
Som en flamme som brenner sterkt
Men da hun dro, var gløden borte
Blå fløyel
Men i mitt hjerte vil det alltid være
Dyrt og varmt, et minne
Gjennom årene
Og jeg kan fortsatt se blå fløyel
Gjennom mine tårer