Tila Tsolis 'Bimbo Doll' er en provoserende utforskning av moderne skjønnhetsstandarder og forlokkelsen til syntetisk estetikk. Sangens tekster er unapologetisk dristige, med Tila som introduserer seg selv som en som omfavner kunstige forbedringer og en hyper-feminin persona. De gjentatte referansene til fillers, plastisk kirurgi og designermerker fremhever en livsstil sentrert rundt ytre utseende og materialisme. Dette understrekes ytterligere av refrenget, der Tila uttrykker et ønske om å være en 'bimbo-dukke', et begrep som konnoterer et overfladisk, hyperseksualisert bilde.
Sangen fordyper seg i begrepet selvidentitet i sosiale mediers og forbrukers tidsalder. Tilas tekster, som 'Fuck my genetics' og 'My sexy aesthetic is very syntetisk,' antyder en avvisning av naturlig skjønnhet til fordel for en konstruert, idealisert versjon av seg selv. Dette reflekterer en bredere samfunnstrend der enkeltpersoner ofte føler seg presset til å følge urealistiske skjønnhetsstandarder som videreføres av media og populærkultur. Omtalen av 'Danielle Derek', en kjent voksen filmskuespillerinne, understreker ytterligere påvirkningen av voksenunderholdning på disse skjønnhetsidealene.
Til tross for det tilsynelatende overfladiske emnet, kan 'Bimbo Doll' sees på som en satirisk kommentar til hvor langt folk går for å oppnå opplevd perfeksjon. Den lekne, men bitende tonen i tekstene, kombinert med det fengende, repeterende refrenget, skaper en sammenstilling som inviterer lyttere til å stille spørsmål ved den sanne kostnaden ved en slik livsstil. Tilas omfavnelse av en 'dum hakke'-persona kan tolkes som en kritikk av hvordan samfunnet ofte verdsetter utseende fremfor substans, og oppmuntrer til en dypere refleksjon over effekten av disse verdiene på individuell egenverd og identitet.