Seafrets 'Atlantis' er en gripende ballade som fordyper seg i den følelsesmessige uroen til et sviktende forhold, og bruker metaforen om den legendariske sunkne byen for å illustrere kollapsen av et en gang så solid bånd. Den britiske musikkduoen, kjent for sin emosjonelle historiefortelling og folk-pop-lyd, fanger essensen av hjertesorg og kampen for å komme over slutten av et kjærlighetsforhold. Sangens melankolske melodi utfyller den introspektive teksten, og skaper en kraftfull fortelling om tap og resignasjon.
Åpningslinjene setter en dyster scene, med øde trær og en følelse av isolasjon, som antyder tomheten som følger etter en separasjon. Referansen til 'rystende grunn' antyder at forholdet ble bygget på et skjørt grunnlag, utsatt for å kollapse under press. Den gjentatte setningen 'Jeg kan ikke redde oss, min Atlantis, vi faller' driver hjem følelsen av hjelpeløshet, ettersom foredragsholderen erkjenner deres manglende evne til å forhindre den uunngåelige undergangen. Bildene om å bygge opp bare for å trekke ned gjenspeiler den sykliske naturen til deres innsats, der hvert forsøk på å redde forholdet til slutt fører til ytterligere ødeleggelse.
Gjennom hele sangen betyr samspillet mellom 'hjerte' og 'hode' den interne konflikten som oppleves under et samlivsbrudd, der emosjonell tilknytning og rasjonell erkjennelse står på kant. Tekstene formidler en følelse av endelighet og aksept, ettersom foredragsholderen innrømmer den irreversible skaden forårsaket av ord og handlinger. Seafrets 'Atlantis' gir gjenklang med alle som har stått overfor den vanskelige beslutningen om å gi slipp, og erkjenner at noen ting, når de er ødelagt, ikke kan repareres, omtrent som den tapte byen som aldri kunne gjenvinnes fra havet.