Kenzies sang 'anatomy' dykker ned i de komplekse følelsene rundt et anstrengt forhold til en forelder. Tekstene formidler en følelse av lengsel og uforløste følelser, mens artisten kjemper med virkningen av dette forholdet på hennes identitet og følelsesmessige velvære. Åpningslinjene satte scenen for en samtale mellom Kenzie og en forelder som har vært fraværende i en betydelig periode. Til tross for tidens gang, prøver forelderen å samhandle som om ingenting har endret seg, noe som bare fremhever den følelsesmessige avstanden og mangelen på forståelse mellom dem.
Refrenget av 'anatomi' bruker metaforen om fysisk likhet for å uttrykke den uunngåelige forbindelsen Kenzie føler til foreldrene sine, til tross for deres følelsesmessige frakobling. Hun sliter med at en som biologisk sett er en del av henne, kan være så følelsesmessig fjern. Linjen 'Det er bare anatomi' antyder en resignasjon til det biologiske båndet, samtidig som det uttrykker frustrasjon over at dette båndet ikke oversettes til et meningsfullt forhold. Kenzies omtale av å endre nese- og datingmønsteret hennes gjenspeiler hennes forsøk på å hevde kontroll over identiteten hennes og bryte bort fra påvirkningen av foreldrenes handlinger.
Gjennom hele sangen adresserer Kenzie smerten ved å føle seg uviktig for noen som teoretisk sett burde bry seg dypt for henne. De gjentatte spørsmålene om hvorfor foreldrene ikke savner henne like mye som hun savner dem, understreker et dyptliggende behov for bekreftelse og kjærlighet. Sangen er en gripende utforskning av måtene foreldrerelasjoner former vår selvfølelse og hvordan fravær eller forsømmelse av en forelder kan etterlate varige følelsesmessige arr.